Først står jeg ute i en evighet, i en november måned som har tatt mål av seg om å sette ny kulderekord. Bussen har rutetider man bare kan glemme å følge. Jeg har vel fortsatt til gode å se bussen på Heimdalsgata klokken 07.33.
Når bussen endelig kommer er den så full at det å komme seg på er en kamp, og alle son har stått på stoppet og hatt medlidenhet for hverandres kamp i kulda, er nå blitt bitre fiender som kjemper om i det hele tatt å få hele kroppen inn døra, før sjåføren på gebrokken at alle må trekke bort fra dørene.
Når turen er i gang og det humper bortover en nyoperert gåte, som er i så dårlig stand at melka i puppene til dama, som har fått sitte pga barn i magen, vil komme ut som milkshake.
På Jernbanetorget er det bytte av inventar. Gamle menn, gravide kvinner, dopselgere og dopbrukere skal av, og arbeidsjerna som akkurat har gnidd søvnen ut av øynene går på, for å følge hompetitten til vækerø, lysaker eller fornebu.
Oppover Tollbugata, i en fart som ikke egner seg på glatte veier, ei heller i en gate der lyskryss dominerer og bråbremsing blir en nødvendighet hver 40. meter, går turen videre. Noen prøver å sove, andre prøver å komme seg av bussen i det den streifer forbi Wessels plass, men bare de som står nærmest døra har en reell sjanse til å rekke det, før sjåføren bestemmer seg for å kjøre videre.
På Nationaltheateret fylles bussen ytterligere, og stampa er i gang igjen. Denne gangen entrer det folk som skal til Sjølyst og Skøyen og andre kontorlandskap. De siste fornebu-arbeiderne kommer også på her og nå er det deilig å ha fått seg en sitteplass.
Også til grunnen til at jeg skriver dette. På Skøyen kommer en dame på. Hun sitter rett ved siden av meg nå og har på seg seksogtyve minker. Ser ut som en truet dyreart der hun sitter og glaner og gjesper. Jeg hører på musikk og prøver å ikke irritere meg over at hun skal vise hvor fine gaver hun fikk av den overbetalte mannen sin, jula 1986. Pelsen ser ikke ut!
Lysaker er første stopp utenfor sone 1 og her kommer alle de som har tatt toget fra fjerne strøk på. Siste etappen ut til Fornebu er i gang, og i løpet av et par minutter må jeg igjen ut i kulden for å gå fra bussholdeplassen, som de forøvrig har plassert slik at bussjåføren for mulighet til å kjøre langt bort i veien før han slipper oss av. På den måten er han sikker på at vi får skikkelig kulden i oss før vi kommer oss innenfor kontoret og kan slappe av.
Nok en fantastisk dag på vei til jobben
Published with Blogger-droid v1.6.5
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar